I wrote an essay for ALFA magazine in october called Slipspolitikk (Necktie politics). Norwegian readers can read it here now:
Slipspolitikk
Skal man opp og frem som mannlig
politiker, bør det først tas stilling til to grunnleggende
spørsmål: Hvilket parti, og med hvilket slips? Helt siden romerske
legionærer i det andre århundre startet trenden med å knyte
tøystykker rundt halsen, har halspynt og politikk gått sammen som
bever og kubbe.
At Nicolas Sarkozy, Silvio Berlusconi,
Boris Yeltsin, Hosni Mubarek og samtlige amerikanske presidenter
siden Kennedy har valfartet til samme skredder i Napoli, bærer
forsvinnende lite preg av slump. Det å handle skreddersydde slips
fra den 20 kvm. store butikken til «slipskongen» Maurizio
Marinella, fremstår nærmest som en obligatorisk pilegrimsferd for
politiske storspillere på internasjonalt toppnivå. Kall det
motebevisst eller målbevisst; Ønsker man å spise jordbær med de
store, må man åpenbart shoppe silke med de store.
Som for å understreke poenget, tusler
derimot Nord-Koreas Kim Jong-Il omkring og skifter mellom
stilretningene «Dr. Evil» og «O.L. '94-funksjonær», men rører
aldri slips. Iran, på sin side, bannlyste slipsbruk etter den
islamske revolusjonen i 1979. At landets diplomater faktisk ikler seg
dress, skal ifølge BBC, visstnok signalisere deres villighet til
dialog med Vesten, mens åpen krage og brysthår i fri vift roper
«hit, men ikke lenger». Synet på slips som symbol på vestlig
dekadanse og undertrykkelse, har riktignok avtatt i popularitet med
årene. Sågar president Ahmadinejad gikk nylig i klinsj med
prestestyret, og fordømte politiets håndheving av
anti-slips-politikken. Forvent likevel ikke å se Ahmadinejad iført
Windsor-knute med det aller første; Den sporty vindjakken ser altfor
komfortabel ut, og frittsvaiende slips kan tross alt hekte seg fast i
atomreaktorer under inspeksjon. Således gjorde hans tidligere
«ondskapens akse»-kollega Gaddafi det enkelt for seg selv, ved
simpelthen å kle seg som en hybrid av Lionel Richie, Queen Latifah
og en forvirret cruise-kaptein.
Fravær av slips på vestlige ledere,
kan likeledes sørge for forvirring og usikkerhet. Obamas innføring
av «business casual» i helgene på Det hvite hus, skal ha sjokkert
ansatte – spesielt de som tidligere hadde jobbet for den
slipsbesatte Bush. Mens Bush skjelte ut løssnippede ansatte, har
Obama brakt en «komfortabel ro, han er avslappet og ikke så
selvhøytidelig», uttalte strategen David Gergen til N.Y. Times.
Muligens har derimot denne avslappede selvsikkerheten, som har
tillatt han å slentre inn på kontoret iført collegegenser, og møte
både meningsfeller og motstandere med et åpnere sinn enn
forgjengeren, vært akkurat den egenskapen opposisjonen har brukt
imot han. Med tanke på hvordan republikanerne og Tea
Party-bevegelsen nå valser over Obama, er det rikelig med
amerikanere som mener presidenten bør avvikle «business casual» og
stramme slipset.
I det norske politiske liv fremstår
kleskodeksene generelt avmålt og bedagelige. Jens Stoltenberg synes
«overraskende nok» å kle seg i rødt slips ni av ti ganger, Carl I
Hagen velger slips fra alle regnbuens farger, mens det stort sett
alltid er «business casual» i Venstre. Slipsene til Erik Solheim
ser tidvis ut som om han har vært på garasjesalg hos Arild Rønsen,
mens FrPs Per Sandberg nylig dukket opp til debatt på Dagsrevyen
uten slips, men med en rundhalset skjortekreasjon – sist sett på
Fabios bryst, galopperende i sakte film bortover en hvit strand. Om
slikt bærer preg av lovløse tilstander, må tungen likevel holdes
rett i munnen. Kjell Magne Bondevik fikk i sin tid kraftig på
pukkelen etter å ha valgt gul-blått slips til markeringen av
100-årsdagen for unionsoppløsningen med Sverige. Det er altså ikke
fullt frislipp og fargefest i norsk slipspolitikk.
For å observere tydelige
slipsforskjeller i norsk offentlighet, kan man derimot se til
nyhetsankerne på TV. I likhet med programformateringen, tør NRK å
være smale, mens TV2 går for maksimum bredde. I TV2-nyhetene virker
det som om målet er å dekke størst mulig areal av kroppen med
slips. Dette fenomenet gjelder spesielt i sportsavdelingen, der det
tydeligvis er så viktig for Bengt Eriksen å alltid være forberedt
på en potensiell seiltur i svak vind, at han knyter en spinnaker
rundt halsen før han skal på jobb. Slipsene er så brede, at hans
silkeforbruk alene holder liv i flere kinesiske småbyer. Problemet
med å ha en slik firefelts motorvei hengende på brystet, er at
motorveien faktisk må ut gjennom knutepunktet før den kan slippes
fri. I Eriksens tilfelle, ser det ut som om slipset er forsøkt kvelt
av knuten, men har såvidt overlevd, og dingler som en bikkjetunge,
hikstende etter luft. Slipp den fri, Bengt! Kollegaene Carsten
Skjelbreid og Jon Børrestad går også bredt til verks, men
representerer heller «konservativ glamour» med frodig bredde; Gull,
sølv og rosa slips nærmest danser funklende ut av skjermen.
NRK tillater seg derimot å fronte det
mer trendy smale slipset. Mens snoren som Atle Bjurstrøm i
Dagsrevyen har rundt halsen, er så tynn at den kun er en brosje unna
lisseslips, går kollega Erik Wold for den moderat, slanke
middelveien. Slipset til Wold er fortsatt metervis tynnere enn noe
som er blitt observert innenfor TV2s dører, men signaliserer, i
likhet med sveisen hans, et ønske om det beste av begge verdener:
Konservativt innpass på toppen - men behøver ikke overtales til
limbo-konkurranse i bakgården.
Slike forskjeller ses ikke i samme grad
i politikken, der det generelt flagrer en konservativ vind i brede
slips. Man kan se unggutter knyte tynt, men toppsjefene viker sjelden
fra solide Windsor-knuter, med tung gardin under. Muligens ses det å
følge trender på som noe vinglete, mens den mannlige politiker skal
utstråle en aura av stødig maskulinitet og tradisjon. Hverken
historiene om Gaddafi eller Kim Jong-Il bærer bud om at
eksperimentering med mote medfører sunn politikk. På den annen
side, det gjør heller ikke historiene om Mubarek og Berlusconi. Med
solide slips rundt halsen, har de simpelthen hatt litt enklere
tilgang til de riktige møterommene.
Av Andreas Ihlebæk"Slipspolitikk", publisert i ALFA, oktober 2011.
For ferske essays og artikler,
kjøp denne månedens nummer av ALFA.
Følg meg gjerne på Twitter.
