Tusseladdens hevn
Etter
å ha latt evolusjon bruke millioner av år på å utvikle mennesket
fra banan-skrellende apekatter til høyreiste og intelligente
vesener, har den vestlige mannen nå brukt omtrent ti år på å
reversere hele prosessen tilbake til gorillastadiet. Krum, halvfeit
og slapp. En imponerende bragd i seg selv, og vi kunne nesten vært
litt stolte av det, hadde det ikke vært for at vi tilbrakte disse ti
overgangsårene i et slags underlig limbo, kledd som androgyne,
svenske Carlings-ansatte, dynket i metroseksuelle hudkrem-produkter.
Når ble det OK for en fyr fra Toten å ha «sommerlig glød» i
januar, liksom? Et sted på veien oppdaget vi at det egentlig var
litt ugreit for mannfolk å få «puppeglipp» i speedo-trange
t-skjorter med navledype v-utringninger, og at det å konstant holde
magen inne, gikk ut over fordøyelsessystemet. Så vi kapitulerte,
overlot hudkremene til partysvenskene, og valgte sofaen. Vi ble
slappe tjukkaser, og damene stakk. Mens vi spilte tv-spill, leste
jentene bøker. De leste antakelig noe klissete hesteskvip, men det
hjalp visst. Ifølge Statistisk Sentralbyrå ligger 15 år gamle
norske jenter halvannet år foran jevnaldrende gutter på
internasjonale lesetester, og høsten 2009 var det 37 % kvinner og
kun 24 % menn i alderen 19-24 i høyere utdannelse.
Mannens
utfordringer med å tilpasse seg nye tider, har ikke gått upåaktet
hen. TV-bransjen er, som kjent, ikke sene med å melke et struttende
bryst, og har kastet seg på monsterbølgen med samme entusiasme som
Patrick Swayze i Point Break. «Mannfolk sliter på TV» skrev
Aftenposten nylig, og viste til inflasjonen av TV-serier med mannen
som sutrende tusseladd i hovedrollen. I Norge ruller Dag over
skjermen, mens Thomas Giertsen i Helt perfekt fjerner seg fra
kjekk-med-skjegg-syndromet, og relanserer seg selv som nevrotisk
tusseladd.
Listen
over liknende amerikanske serier er lenger enn handlelista til
pølse-Hansen, men mannens undergang har definitivt resultert i mye
god underholdning. Spesielt bør dette tilskrives sjangerens
yppersteprest Larry David, som i fabelaktige Ingen grunn til
begeistring konstant er på brannslokkingsoppdrag – ofte for å
blidgjøre sterke kvinnefigurer, illsinte etter nok en fadese.
Spørsmålet blir; er det håp for tusseladden?
I
den nye bromance-komedien 50/50,
bruker vår lubne favoritt-stoner Seth Rogen ihvertfall kompisens
kreftsykdom til noe fruktbart – nemlig å sjekke damer. Artig
premiss. Filmens hovedkarakter, spilt av Joseph Gordon-Levitt (kjent
bl.a. fra Inception), er vel neppe noen utpreget tusseladd, men
forlates av kjæresten når sykdommen rammer. Mens dette i
utgangspunktet bærer bud om at sårbare menn mister appellen hos det
kvinnelige kjønn, snus tragedien likevel rundt til deres egen
fordel. Vi har simpelthen kommet dit at menn må spille på
skrøpelighet for å vinne pikenes gunst. Det er samtidig verdt å
merke seg at 50/50 nå
er Seth Rogens andre film på to år med tilnærmet samme tema: I
Funny People fra 2009
måtte Rogen støtte en bortskjemt Adam Sandler i kampen om å
beseire kreft og vinne tilbake ekskona. Sandler fikk riktignok ikke
tilbake fruen, men overlevde. Mannen ga ihvertfall ikke opp. Det er
da noe.
Er
det derimot én mann som virkelig kan redde tusseladden, bør vår
lit settes til Louis CK. Bleikfeit, rødhåret, nyskilt og infernalsk
morsom. Standupkomikerens TV-serie Louie
er nå plukket opp for en tredje sesong på amerikanske FX, og en
norsk kanal følger forhåpentligvis snart etter. Seriens
åpningssekvens, der hovedpersonen Louie tusler rundt i New York med
et blikk tommere enn en gresk bank, og symptomatisk må tvangsfore
seg selv med fettdryppende pizza for å rekke jobb, er særdeles
sjarmerende – om enn på stakkarslig måte. Selv produksjonen
lukter tusseladd lang vei. Hver episode har et totalbudsjett på kun
300.000 dollar – latterlig etter amerikansk målestokk - og Louis
klipper selv serien på laptoppen. Slikt bærer nærmest preg av et
hobbyprosjekt, men komikeren har til gjengjeld fått full kunstnerisk
frihet. Det synes. Humoren er fullstendig filterløs. Når var sist
du hørte en god vits om kidnapping på TV? Komikere som Ricki
Gervais og Chris Rock har gitt avkall på deres ordinære
giganthonorar for å skinne i glitrende gjesteopptredener. Så langt
har dette resultert i to Emmy-nominasjoner, og serien figurerer på
manges topp 10-lister, inkludert Time Magazine.
Louis,
som i serien spiller en versjon av seg selv, igangsatte prosjektet
etter skilsmissen fra kona, noe som også er et sentralt tema.
Forsøket på å balansere livet som deltidspappa, standupkomiker og
ny-single slappfisk, danner rammen rundt en handling som tidvis er
oppstykket, men som sys sammen av drepende morsomme standupsegmenter.
Louis CK er først og fremst vår mann fordi han er en av verdens
morsomste komikere akkurat nå, men også pga av følgende: Han har
brukt samlivsbrudd, tusseladd-tilværelse og et ynkelig minibudsjett,
og gjort suksess av det – uten å bli en usympatisk sutrekopp.
Louie-karakteren er en jovial kar andre mannfolk vil drikke øl med,
en som ikke lar seg kneble av sin egne stakkarslige tilværelse.
Louie kjemper tilbake. Om det så er når han blir mobbet på scenen,
og fullstendig tilintetgjør en "heckler" i salen, eller
når han forsøker å trene opp bolledeigen av et legeme,
representerer han tusseladden som ikke gir opp. Riktignok lar han seg
kjapt overtale til å avbryte treningen og heller røyke bong, men
mannen prøvde ihvertfall. Slikt holder liv i drømmen om at
tusseladden en dag kan reise seg igjen.
Andreas
Ihlebæk
Artikkel
på trykk i desember-utgaven av ALFA
Bonus: Louie håndterer heckler i salen.
